Musikk!
| 23.08.2017 - 21:36 - Musikk - Ingen kommentarer | Tweet |
Musikk har alltid vært en stor del av livet mitt, helt fra jeg var bitteliten. Pappa satt ofte og klimpra på gitar eller keyboard, mamma spilte plater. Jeg er flaska opp på Cliff Richard, Frank Sinatra, Bing Crosby, Ella, Louie….
Selv spilte jeg på slurva.
Jeg hadde noen barneplater som jeg var veldig glad i. Hakkebakkeskogen, Slurp og Klukk-Klukk, Dunderklumpen… Spesielt Hakkebakkeskogen og Slurp og Klukk-Klukk ble mye spilt.
Radioen sto også nesten alltid på, og pappa hadde til og med laget en liten radio til meg, som sto på hylla over senga mi! Den gangen var det bare NRK Radio, og de spilte vel mest norsk musikk. Men vi hørte også på svensk radio, og der ble det spilt mye mer pop musikk, av både svenske og utenlandske artister. Norge på den tiden, var veldig opptatt av å skulle oversette all utenlandsk musikk, og de norske versjonene ble sunget av et fåtall norske artister.
Allerede som ganske liten var jeg opptatt av engelsk. Snakke det jeg trodde var engelsk, synge på ‘engelsk’ (“Hørtes jeg engelsk ut nå??”). Første gang jeg var i London, var jeg fire år. På den turen lærte jeg meg ‘London Bridge Is Falling Down’ og var veldig stolt. I tillegg prata foreldra mine engelsk sammen når de snakket om meg, så jeg ikke skulle forstå. Kanskje ikke så rart at jeg har blitt som jeg har blitt?
Da jeg var rundt åtte år, begynte jeg på pianospilling. Det var en nyinnflyttet dame i Maridalen som tilbød pianoundervisning, og det var flere fra skolen som ble med på det. Da gikk mormor til innkjøp av et enkelt Yamaha keyboard til meg, så jeg kunne øve hjemme. Karrieren min ble riktignok kortvarig, da piano-damen flyttet etter ett års tid, og det var ingen andre tilbud i umiddelbar nærhet. Husk at dette var i ‘ødemarken’, og det var uaktuelt å bli kjørt hit og dit den gangen.
Det å oppdage popmusikkens vidunderlige verden, kan tidfestes til vinteren ’82/’83. Spesielt vinterferien ’83, da var vi igjen i London, og engelsk popmusikk var på topp! Til dags dato, hver gang jeg hører Culture Clubs Karma Chamelion eller Eurythmics’ Sweet Dreams, er jeg tilbake i London anno 1983… Jeg hadde også fått sansen for et par låter som var rolige, Save A Prayer og The Chauffeur, men det tok fortsatt litt tid før jeg lærte meg navnene på låtene og at bandet het Duran Duran…
