Ekebergmarkedet

24.09.2017 - 21:50 - Musikk Vinyl - Ingen kommentarer

Tweet

De siste årene har vi prøvd å få med oss Ekebergmarkedet som avholdes både på våren og høsten, og kan betegnes som Oslos største utendørs loppemarked. Høstens utgave var lørdag 16. september.
Det er utrolig mye rart folk prøver å selge der! Mange ser ut som de har rydda etter foreldre og slektninger, der de står og selger kopper, glass og tallerkener, andre ser ut som de har tømt en garasje eller låve hvor det har hopa seg opp ‘skrot’ gjennom flere ti-år. Det begynte opprinnelig som et marked for veteranbiler, så kanskje ikke så rart at det er mye rare bildeler og få kjøpt også.
Det er flere grunner til at vi prøver å få det med oss; ofte treffer man på folk man kjenner, min egen Pappa står også der og selger, men hovedgrunnen vår er selvfølgelig jakten på plater.

Noen selgere har kanskje bare en kasse eller to med plater, i tillegg til alt mulig annet rart, mens det er noen som er der kun for å selge plater. Begge type selgere kan deles inn i to kategorier. De som tror de sitter på gull og overpriser platene sine uansett kvalitet på cover og vinyl, og de som enten bare vil bli kvitt platene sine eller vet å differensiere prisene etter kvalitet og evt hvor sjelden plata er.

Da Gubben og jeg kom opp på Ekeberg denne lørdagen, fant vi først fram til Pappa for å hilse på ham. Han pleier å selge litt av hvert innen verktøy, elektronikk og annet småplukk som fort kan havne i kategorien ‘ræl’… Vi rusla deretter videre for å se etter plater. Den første vi fant, tilhørte kategorien “dette er verdt myyye penger”. Da vi spurte hva han tok for platene henviste han til et skilt med fargesystem for forskjellige priser. Og da kjente jeg ham igjen fra tidligere. Denne gangen varierte prisene hans fra 50,- til 175,-. Uten at det nødvendigvis gjenspeilet kvaliteten. For et par år siden fant jeg debutplata til Bon Jovi i kassa hans, coveret var slitt, litt bulkete og selve vinylen var særs møkkete. Den skulle han ha 200,- for!! Jeg fikk argumentert ned prisen til 100,-  og kjøpte den, men selv det mente jeg var for dyrt.
Denne gangen sa jeg til Gubben at her kjøper jeg ingenting med mindre det står på lista mi. Ironisk nok fant jeg hele tre album og èn singel med Duran Duran hos denne karen! Heldigvis for meg hadde jeg akkurat disse utgivelsene, helt ned til minste katalog nr detalj…

Den neste karen vi fant, solgte bare plater! Men også her oppdaget vi fort at prisen ikke nødvendigvis gjenspeilet kvaliteten. Han tok 50,- pr plate og 100,- pr dobbeltplate! Uansett! Så jeg kikket gjennom kassene hans med et kritisk og skeptisk blikk. Det var nesten så jeg tenkte “åh nei!” da jeg oppdaget maxi-singelen “The Promise” med Arcadia, for den måtte jeg ha! Arcadia var sideprosjektet til Simon, Nick og Roger fra Duran Duran, og selv om jeg har akkurat denne låta på maxi singel fra før av, hadde jeg ikke dette coveret! Mitt eksemplar har blått cover, denne hadde ‘gull’ cover! Og dermed et annet katalognummer… Gubben fant noen plater han hadde lyst på, bl.a. en Human League og en Gary Numan. Jeg holdt meg til “The Promise”.

Vi fortsatte en stund uten å finne noe spennende. Eller, i en shabby kasse hos en ‘skrot-nisse’ fant jeg “A Story of a Young Heart” av A Flock of Seagulls til 40,- Traff også på et nabo-par, som vi slo av en prat med.
Like etter fant vi en selger jeg kjente igjen fra tidligere. Han er fra Fredrikstad, står ofte på torget i Gamlebyen på lørdager og selger plater. Han har MYE plater. Og han bryr seg om platene han selger. Ikke nok med at han har differensierte priser på samme plate, han har også satt plastomslag på samtlige plater. Uansett kvalitet. Og hos ham pleier det ikke være vanskelig å finne kule ting…

Det gikk sikkert et par timer bare der, men da hadde vi også gått gjennom alt han hadde.  Dessverre ble det ingen funn i forhold til “Wanted”-lista mi fra Mad World, men jeg fant da noe å ta med hjem! For eksempel fant jeg “Love Is” av Kim Wilde, og det var den eneste LP’n jeg mangla med henne! Etter den, har hun bare utgitt musikk på CD eller digitalt. Gubben fant noen flere plater enn meg, og vi var begge fornøyde. Jeg ble faktisk ganske overraska, for han kjøpte både The Power Station og Arcadia (Begge var sideprosjekter for DD)!
Har mine 35 år som Duran Duran fan, 25 av dem med Gubben, endelig begynt å smitte over….?