En uoppnåelig drøm eller et hårete mål?

Må innrømme at dette med blogging, er jeg skikkelig dårlig på! Syns jeg selv, i hvertfall…
Jeg har en haug med påbegynte innlegg, som aldri har sett dagens lys, rett og slett fordi jeg aldri blir ferdig mens storyen er ‘fersk’. I tillegg er det ‘alltid’ noe som kommer i veien for å skrive. Det er mange ganger jeg tenker at ‘Åh, dette kan jeg skrive om!’ men innen jeg kommer hjem fra jobben, har jeg glemt det. Setter meg ned i sofaen etter middag, går gjennom dagens nyheter på nettet, og sovner. Gjerne midt i en artikkel….

Håpløs?

Mulig det. Men kanskje den største grunnen til at jeg ikke fullfører er at jeg har alltid vært dårlig på å sette meg mål her i livet. Jeg har seilt gjennom tilværelsen, og tatt èn dag av gangen. Ikke veldig mye konkurranseinnstinkt å spore hos meg. Det viktigste har vært å delta…

Er dette året akkurat det skal endre seg?
Jeg har i hvertfall begynt å tenke. Noen vil kanskje humoristisk si at ‘det er farlig, det!’ Det får nå være. Jeg har tenkt at det er på tide å sette seg noen mål. Jeg har en drøm, kall den hårete, men jeg tenker at hvis jeg får det til, vil det føles som noe stort.

Drømmen er å kunne dra til Las Vegas, allerede i august i år!

Det har seg slik:  Jeg følger en amerikansk blogg som heter Daily Duranie. Den driftes av to damer som er bestevenninner og bor på hver sin kant av USA. De veksler på å skrive innlegg, men de gjør det, hver eneste dag.
Nyttårshelga 2017/18 var de i Las Vegas for en konsert Duran Duran skulle ha der. I forkant av konserten hadde disse damene arrangert en liten ‘fan-gathering’. DD har selvfølgelig fans over hele USA, og mange av dem reiser over store avstander for en konsert, og i disse SoMe-tider er det mange som kun kjenner hverandre online.
Dette fan-treffet ble en suksess, og de fikk det puffet de selv trengte for å sette ut i livet det de har tenkt lenge på; en Duran Duran Fan Convention!
Og den skal holdes allerede nå i august, i forbindelse med Duran Duran Appreciation Day (ja, det finnes faktisk) som er 10. august.

Min første tanke da jeg leste om det var, ‘Ja ja, nok en ting som skjer der som jeg ikke får vært del av…’
Etter hvert begynte en annen tanke å melde seg; ‘Hvorfor kan ikke jeg være med på det? Spare penger og reise over?’ En sånn fan convention vil kanskje bli min beste sjanse til å få treffe så mange av mine online-venner som mulig, på en gang! Ulempen er at det vil koste. Masse. Så jeg må spare. Masse! På litt for kort tid…? Penger er noe jeg ikke har mye av og allerede har jeg kjøpt en Duran Duran EP og en CD jeg har vært på jakt etter, som jeg kom over hos noen nett-venner.
Jeg vet at det er mange skjær i sjøen, mye som skal skje framover som vil koste penger, uforutsette ting kan også dukke opp.

Men jeg vil ikke gi opp, ikke ennå! Jeg har begynt å spare, jeg skal virkelig gjøre det jeg kan for å få til dette. Om jeg så må selge en nyre….
Som Duran Duran synger:  “You’ve got to believe it will be alright in the end, so don’t let go”.

Ekebergmarkedet

De siste årene har vi prøvd å få med oss Ekebergmarkedet som avholdes både på våren og høsten, og kan betegnes som Oslos største utendørs loppemarked. Høstens utgave var lørdag 16. september.
Det er utrolig mye rart folk prøver å selge der! Mange ser ut som de har rydda etter foreldre og slektninger, der de står og selger kopper, glass og tallerkener, andre ser ut som de har tømt en garasje eller låve hvor det har hopa seg opp ‘skrot’ gjennom flere ti-år. Det begynte opprinnelig som et marked for veteranbiler, så kanskje ikke så rart at det er mye rare bildeler og få kjøpt også.
Det er flere grunner til at vi prøver å få det med oss; ofte treffer man på folk man kjenner, min egen Pappa står også der og selger, men hovedgrunnen vår er selvfølgelig jakten på plater.

Noen selgere har kanskje bare en kasse eller to med plater, i tillegg til alt mulig annet rart, mens det er noen som er der kun for å selge plater. Begge type selgere kan deles inn i to kategorier. De som tror de sitter på gull og overpriser platene sine uansett kvalitet på cover og vinyl, og de som enten bare vil bli kvitt platene sine eller vet å differensiere prisene etter kvalitet og evt hvor sjelden plata er.

Pappa og hans elektronikk

Da Gubben og jeg kom opp på Ekeberg denne lørdagen, fant vi først fram til Pappa for å hilse på ham. Han pleier å selge litt av hvert innen verktøy, elektronikk og annet småplukk som fort kan havne i kategorien ‘ræl’… Vi rusla deretter videre for å se etter plater. Den første vi fant, tilhørte kategorien “dette er verdt myyye penger”. Da vi spurte hva han tok for platene henviste han til et skilt med fargesystem for forskjellige priser. Og da kjente jeg ham igjen fra tidligere. Denne gangen varierte prisene hans fra 50,- til 175,-. Uten at det nødvendigvis gjenspeilet kvaliteten. For et par år siden fant jeg debutplata til Bon Jovi i kassa hans, coveret var slitt, litt bulkete og selve vinylen var særs møkkete. Den skulle han ha 200,- for!! Jeg fikk argumentert ned prisen til 100,-  og kjøpte den, men selv det mente jeg var for dyrt.
Denne gangen sa jeg til Gubben at her kjøper jeg ingenting med mindre det står på lista mi. Ironisk nok fant jeg hele tre album og èn singel med Duran Duran hos denne karen! Heldigvis for meg hadde jeg akkurat disse utgivelsene, helt ned til minste katalog nr detalj…

Den neste karen vi fant, solgte bare plater! Men også her oppdaget vi fort at prisen ikke nødvendigvis gjenspeilet kvaliteten. Han tok 50,- pr plate og 100,- pr dobbeltplate! Uansett! Så jeg kikket gjennom kassene hans med et kritisk og skeptisk blikk. Det var nesten så jeg tenkte “åh nei!” da jeg oppdaget maxi-singelen “The Promise” med Arcadia, for den måtte jeg ha! Arcadia var sideprosjektet til Simon, Nick og Roger fra Duran Duran, og selv om jeg har akkurat denne låta på maxi singel fra før av, hadde jeg ikke dette coveret! Mitt eksemplar har blått cover, denne hadde ‘gull’ cover! Og dermed et annet katalognummer… Gubben fant noen plater han hadde lyst på, bl.a. en Human League og en Gary Numan. Jeg holdt meg til “The Promise”.

Vi fortsatte en stund uten å finne noe spennende. Eller, i en shabby kasse hos en ‘skrot-nisse’ fant jeg “A Story of a Young Heart” av A Flock of Seagulls til 40,- Traff også på et nabo-par, som vi slo av en prat med.
Like etter fant vi en selger jeg kjente igjen fra tidligere. Han er fra Fredrikstad, står ofte på torget i Gamlebyen på lørdager og selger plater. Han har MYE plater. Og han bryr seg om platene han selger. Ikke nok med at han har differensierte priser på samme plate, han har også satt plastomslag på samtlige plater. Uansett kvalitet. Og hos ham pleier det ikke være vanskelig å finne kule ting…

Det gikk sikkert et par timer bare der, men da hadde vi også gått gjennom alt han hadde.  Dessverre ble det ingen funn i forhold til “Wanted”-lista mi fra Mad World, men jeg fant da noe å ta med hjem! For eksempel fant jeg “Love Is” av Kim Wilde, og det var den eneste LP’n jeg mangla med henne! Etter den, har hun bare utgitt musikk på CD eller digitalt. Gubben fant noen flere plater enn meg, og vi var begge fornøyde. Jeg ble faktisk ganske overraska, for han kjøpte både The Power Station og Arcadia (Begge var sideprosjekter for DD)!
Har mine 35 år som Duran Duran fan, 25 av dem med Gubben, endelig begynt å smitte over….?

Fantastisk utsikt over byen, med Holmenkollen og Tryvannstårnet på andre siden!

Resultatet fra Ekebergmarkedet.

En Obsession for Candy

Jeg er ikke en sånn som bruker hvert ledige sekund jeg har på å saumfare nettet eller platesjappene etter brukte plater, jeg stresser ikke. Men kommer jeg over et platemarked så koser jeg meg i jakten på ‘nye’ plater. Og noen ganger har jeg flaks. Sånn som den helgen på låvesalget, hadde jeg litt flaks, men jeg tror også jeg overså noen plater jeg skulle ha tatt med rett og slett fordi det var for mye der, så jeg ble litt ‘blind’ etter hvert. Glemte å sjekke “Wanted”-lista mi….

La meg skru tiden bittelitt tilbake i tid, til nevnte låvesalg. Vi hadde gått og plukka plater i to dager, og hadde en brukbar stabel hver oss. Rett før Gubben og jeg bestemte oss for at nok var nok, holdt jeg på å blafre raskt igjennom en eske men bråstoppet og bladde noen plater tilbake da hjernen min gjenkjente det øya mine hadde sett; Animotion! De er med i boka Mad World og sangen jeg var på jakt etter, heter “Obsession.”
Den ble opprinnelig skrevet og utgitt av Michael Des Barres i 1981. En særs interessant fyr som har en lang karriere bak seg innen film og musikk, fra “To Sir, With Love” via MacGyver til NCIS og CSI. På midten av 80-tallet overtok han for Robert Palmer som vokalist i Power Station, sideprosjektet til John og Andy Taylor fra Duran Duran. I dag er han blant annet radiovert på “Little Steven’s Underground Garage” på SiriusXM, Channel 21. For øvrig følger også han meg på instagram (uvisst hvorfor?)!
Tilbake til “Obsession.”
Som nevnt over ble den utgitt i 1981 av MDB. I 1983 var den med i en film som het “A Night In Heaven”, hvor en fyr fra et plateselskap hørte den og bestemte seg for å få den spilt inn på nytt med et LA band som het Animotion. De var midt i innspillinga av debutplata si, og Obsession låt egentlig helt annerledes enn det de selv hadde skrevet. Men de spilte den inn, og det viste seg å bli den eneste hiten på den plata. Animotion ga ut flere plater i sin karriere, men Obsession er til dags dato den eneste låta de forbindes med.

Og der var den altså, i en kasse på en låve, og siden jeg bare nesten gikk glipp av den, kunne jeg krysse av på lista.

Den helga fant jeg også andre artister jeg var på jakt etter, men ikke den rette utgivelsen med ønsket sang fra Mad World. Det gjorde derimot Gubben! I en av kassene i det siste rommet vi var i, fant han to Bow Wow Wow plater og den ene, “I Want Candy” var akkurat den jeg var på jakt etter! Han så på meg med et lurt smil og sa at den hadde han funnet til seg selv. Vi får nå se på det, tenkte jeg…

Bow Wow Wow var et britisk band satt sammen av Malcolm McLaren. Samme fyr som sto bak The Sex Pistols. Malcolm var ganske utspekulert, han fikk bandet til Adam and the Ants til å sparke ut Adam, før han tok resten av gruppa for å lage noe nytt. De trengte en vokalist, og på et renseri i nordvest London, fant de 13-årige Annabella Lwin som hadde lørdagsjobb der, og hun sang til radioen som sto på i lokalet (ikke helt ulikt meg til tider, uten at jeg har blitt oppdaget av den grunn…). Med sin bakgrunn som halvt burmesisk, halvt engelsk var hun visstnok perfekt. Bow Wow Wow var født.
Debutplata kom i 1980,  “I Want Candy” kom i 1982 og var egentlig en slags samleplate. Etter å ha sluppet det tredje studioalbumet i 1983; “When The Going Gets Tough, The Tough Get Going” (jada, samme tittel som låta til Billy Ocean noen år senere), ble Annabella sparket etter noens påstander om interne stridigheter. Resten av bandet fortsatte under et annet navn, men oppnådde aldri den samme suksessen igjen.
Det er visst ikke bare-bare å være i musikkbransjen…

Men så var det Gubben og hans platefunn da. Etter at vi kom hjem og kikket gjennom fangsten, nevnte han at han godt kunne tenke seg å gjøre et bytte med meg. Hvis han fikk Kate Bush plata jeg hadde snappet ut av henda hans, kunne jeg få Bow Wow Wow. Hmmm… Jeg gikk med på det, for Kate Bush var ikke så viktig for meg akkurat da og jeg tenkte det ville bli lettere å finne den en annen gang enn å finne igjen Bow Wow Wow.
Nok en låt kunne krysses av på lista, yay!

Til helga er det Ekebergmarkedet, Oslos største utendørs loppemarked, og du skal ikke se bort i fra at vi tar en tur dit. Så får vi se om det blir noen nye funn som kan krysses av, nå mangler jeg tross alt bare 15 sanger…!

Mad World

Mad World er tittelen på en sang av Tears For Fears fra debutplata The Hurting som kom i 1983. En coverversjon ble brukt i filmen Donnie Darko fra 2001 noe som gav låta en renessanse. Men det er ikke poenget mitt nå. Det er nemlig tittelen på en bok som kom i 2014; “Mad World, An Oral History of New Wave Artists and Songs That Defined the 1980s.” Og det er det dette innlegget skal handle om.

Boka er skrevet av Lori Majewski, som jeg senere har lært har lang fartstid som journalist og redaktør i diverse amerikanske tenåringsblader, nå radiovert på SiriusXM Radio i tillegg til å være Duranie (og hun følger MEG på instagram! Dåååån…)! Medforfatter er Jonathan Bernstein som har skrevet boka “Pretty In Pink: The Golden Age of Teenage Movies” og flere artikler for bl.a Hollywood Reporter og Rolling Stone.

Som tittelen på boka tilsier er dette en oversikt over, og historien bak, noen av sangene som satte sitt preg på sjangeren New Wave. 36 låter, for å være helt nøyaktig.
Mange av sangene kjente jeg godt til fra før, noen var mer ukjente selv om jeg kjente bandet godt, mens atter andre var helt nye for meg.
Jeg koste meg skikkelig med boka, lærte masse av å lese den! Hvem var med å skrive de forskjellige sangene, hvordan kom ideen til en sang? Noen ganger ble sangen til ved en tilfeldighet, i enkelte tilfeller ville ikke plateselskapet slippe den som singel, og Simple Minds likte ikke engang “Don’t You Forget About Me” da de fikk den i fanget.

Hvordan jeg kom over boka, husker jeg ikke lenger. Men det ble raskt klart at denne måtte jeg skaffe meg! Det at “Girls On Film” av Duran Duran var viet et helt kapittel, og at Nick Rhodes hadde skrevet forordet hadde nok en god del å si. Men dette var jo også ti-året for, i mine øyne, den kuleste musikken! Her fikk jeg også en førsteklasses anledning til å oppdatere meg på “unyttig informasjon”. Hva gjør man ikke for å holde liv i myten om å være et levende leksikon over unyttige opplysninger…
Jeg gikk løs på boka med glupskhet.

Innledningsvis gis det en grei innføring i begrepet New Wave. Som det står; “In the UK, home to the majority of the artists featured in this book, new wave was initially code adopted by journalists and disc jockeys eager to be perceived as cool but too nervous to actually use the word “punk” with all its threatening implications.
In America, new wave was an umbrella the size of a circus tent. It covered synth pop, ska, goth, alternative rock, bubblegum, Eurodance, industrial, new romantic, blue-eyed UK soul, and electronic dance music.” For å gjøre det kort.

De 36 sangene er gitt hvert sitt kapittel som innledes med litt bakgrunnsinfo om bandet/artisten, et tidsbilde på hvor de kom fra, hvor lenge de hadde holdt på og hvordan de hadde utviklet seg til da. Så står det litt om hva forfatterne husker fra da sangen kom, hva slags forhold de hadde til den eller hva de forbinder med den. Deretter har de snakket med de som var involvert i prosessen; bandet/artistene/låtskriveren, som alle forteller om tilblivelsen av sangen og omstendigheter rundt. Avslutningsvis i hvert kapittel er det et avsnitt som heter “That was then but this is now” hvor man som leser får en oppdatering på hva artisten/bandet gjør i dag.

Boka var like kul og informativ som jeg hadde håpet! I tillegg til å lære masse, ble jeg nysgjerrig på de artistene og sangene jeg ikke allerede kunne noe om. Det gikk også opp for meg at jeg hadde noen av sangene i platesamlinga mi fra før, men langt i fra alle. Så hva gjør man da? Jo, jeg bestemte meg for å jakte på resten! Jeg lagde en “Wanted”-liste med band/artist, sangtittel og platetittel. Jeg kommer til å skrive flere innlegg med tiden om de forskjellige sangene, både de jeg allerede har, og etter hvert som ‘nye’ kommer til.

“And I find it kind of funny
I find it kind of sad
The dreams in which I’m dying are the best I’ve ever had
I find it hard to tell you
‘Cause I find it hard to take
When people run in circles it’s a very very
Mad world”

Vinyl-lykke!

Tidligere i sommer kom Gubben over et facebook event med overskrift: “Låvesalg – Vinyl”. Videre stod det at det skulle selges 15000 plater til 10,- stykket, og 3000 plater med individuelle priser. Alle sjangere, unntatt klassisk.

Dette var vi enige om at var noe vi måtte få med oss.
Som ihuga fan av 80-tallet, er det alltid noe jeg er på jakt etter, og alltid noe jeg ennå ikke har begynt å samle på.
Og det skulle være denne helga…

Lørdag kom med strålende sol, og litt deilig sensommervarme. Låven befant seg ca 45 min kjøring videre nordover fra oss. Dette viste seg å være på en gård, litt sånn veldig ute på landet. Ved garasjen var det satt opp et bord, hvor familien stekte vafler for å selge til gærne kjøpere. Inne i garasjen var de platene som var individuelt priset. Vi bestemte oss for å begynne der. Der var det sortert alfabetisk, i tillegg til at det var et par kasser med Norsk/Svensk/Dansk musikk. Jeg endte opp med 10 plater fra garasjen, Gubben med 7 plater.

Låven var ikke lenger i bruk som låve, det som opprinnelig muligens hadde vært en stall var gjort om til en pub, og der inne var det kaldt. Men hva gjorde vel det? Langs alle veggene var det stablet kasser fulle av plater oppå stoler, og på to bord-rader midt i rommet var det enda flere kasser! Her var det bare 10,- stykket.

Det var så mye at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle begynne. Ikke var vi alene der heller, men jeg fant en ledig plass ved enden av bordet. Jeg fant ut at jeg måtte gå systematisk til verks, så jeg ble stående ved den bord-raden til jeg hadde gått gjennom alle kassene. Gubben gikk litt mer på måfå fra kasse til kasse. Da jeg nærmet meg enden, var jeg i ferd med å bli litt stressa, rett og slett fordi jeg slapp opp for tid! Jeg skulle være et annet sted et par timer senere, og måtte hjem og skifte først.
Jeg sa til Gubben at jeg ville tilbake dagen etter også.

Lørdagens fangst ble slett ikke så verst: 10 plater, individuelt priset, og 27 plater til 10,- pr stk.!

Søndagen kom, og formen min var ganske så “dagen derpå”. Siden det var strålende vær, var det perfekt for å gå på langtur med Issi. Jeg ville tilbake til låvesalget, så Gubben kjørte meg opp dit, før han kjørte til Mylla for å gå tur der. Da var klokka ca 12.30.

Låven føltes enda kaldere enn lørdagen, men det var nok pga formen min…
Det var ikke like mange der som dagen før, så nå var det lettere å finne et sted å begynne. Jeg begynte rett og slett ved den første kassa langs med veggen, og det tok ikke lang tid før jeg fant en Thomas Dolby plate! Riktignok ikke den jeg var på jakt etter, men jeg tok den med. Tross alt bare 10,-.  Jeg fant stadig noe interessant, og samla en bunke i en sofa.  Etter hvert dukka det opp en kompisgjeng som også var litt slitne, så det var litt morsomt å høre på dem. Jeg fikk egentlig aldri tak på hva de var på jakt etter, men i hvertfall ikke main stream 80-talls pop…

Gubben kom tilbake ca 15.30, og selv da var jeg ikke ferdig. Det viste seg at det var enda ett rom med plater, et annet sted i låven! Og jeg hadde fortsatt 5 kasser igjen nede i kulda… Heldigvis kom selgeren og sa han skulle være der et par timer til, så vi trengte ikke stresse. Det skulle nemlig egentlig være slutt kl 16…
Jeg pusta letta ut, men prøvde å være rask allikevel. Det gikk forsåvidt greit, for i de siste eskene var det mye skandinavisk 60-/70-talls, gammal country, tysk ompa og en del gamle musikaler. Ikke akkurat i min gate.
Gubben hadde allerede gått gjennom et par kasser i det siste rommet, og funnet noe han ville ha. Det var ikke like mye der som i det store rommet, men allikevel nok å gå igjennom. Da jeg hadde ca 4-5 esker igjen, var jeg så sliten, spesielt i ryggen, at jeg sa stopp. Gubben hadde ikke vært like systematisk, men følte at han hadde gått gjennom det meste. Det var også veldig mange av de samme platene litt overalt, så sjansen for å komme over noe spektakulært i de siste kassene var heller liten.

Oppgjørets time var kommet, og jeg måtte gå i to omganger for å hente alle platene jeg hadde satt til side. Jeg måtte også gå gjennom bunken og dobbeltsjekke at jeg ikke hadde plukka dobbelt. Noen plater ble lagt tilbake, litt pga altfor stygge cover, og noen fordi jeg hadde samme eksemplar med samme katalognummer hjemme. Joda, katalognummer er viktig. Særlig når det kommer til Duran Duran!

Resultat: 74 plater. På søndagen. 37 på lørdagen. 111 plater til sammen!

Hva nå? Nå begynner jobben med å registrere dem. Men det største spørsmålet er hvor jeg skal gjøre av dem…